Det var en gang, langt ute på landet, en nydelig sommerdag. Hveten var gyllen, havren var grønn, og nede ved vannet satt en andemor på reiret sitt. Hun hadde sittet der i veldig lang tid. Ett etter ett begynte eggene å knekke. Pip! Pip! Små, gule hoder tittet ut. "Kvakk! Kvakk!" sa andemor, og alle andungene så på den store, grønne verden. Men ett egg var igjen. Det var veldig stort og helt stille. En gammel and kom på besøk og så på reiret. "Det der er et kalkunegg!" advarte hun. "La det være i fred og lær heller de andre å svømme." Andemor så på det store egget. "Nei, jeg har sittet så lenge," sa hun. "Jeg blir sittende litt til." Plutselig rykket det litt i det store egget. Knekk! En bit av skallet falt av.

Ut ramlet den siste fugleungen. Men, å nei! Den var ikke gul og myk. Den var stor, grå og så veldig klønete ut. "For en fryktelig stor andunge," sa andemor. "Den ligner ikke på de andre i det hele tatt." Neste morgen skinte solen klart. Andemor tok med seg familien sin ned til dammen. Plask! Hun hoppet uti vannet. "Kvakk! Kvakk!" ropte hun, og den ene andungen etter den andre hoppet uti. Vannet gikk over hodene deres, men de spratt rett opp igjen og fløt så fint. Så var det den store, grå sin tur. Den sto på kanten av den gjørmete bredden. Den gamle anda hadde sagt at den var en kalkun, og kalkuner kan ikke svømme. Andemor holdt pusten da den grå hoppet uti.

Den svømte! Faktisk svømte den veldig bra, og holdt hodet høyt. "Den er ingen kalkun," sa andemor stolt. "Kom, barn! Vi skal til gårdstunet for å hilse på de andre dyrene." Men gårdstunet var et bråkete og skummelt sted. De andre endene stirret på den grå broren. "Se så stygg den er!" freste en and, og bet den grå andungen i nakken. Til og med hønene hakket på den. En stor kalkun blåste seg opp som et skip for fulle seil, ble rød i fjeset og klukket høyt rett opp i ansiktet på den stakkars andungen. Dag etter dag ble det verre. Til og med dens egne brødre og søstre sa: "Jeg skulle ønske katten tok deg, din stygge ting!" Den stakkars andungen så på det lave gjerdet. Den var trist og redd.

Den tok et valg. Den lukket øynene og fløy over gjerdet! De små fuglene i buskene fløy forskrekket av gårde. "Det er fordi jeg er så stygg," tenkte andungen. Den løp til den kom til den store myra der villendene bodde. Den var sliten og ensom. Der ble den i to dager og prøvde å gjemme seg under sivet. Plutselig—Pang! Pang! Det var jegere overalt på myra! Kruttrøyken hang som skyer over vannet. Plask! Jakthunder hoppet uti vannet og padlet gjennom gjørma. Den stakkars andungen var livredd. Den snudde hodet for å stikke det under vingen, men akkurat da dukket en skremmende stor hund opp rett foran den! Tungen hang ut og øynene stirret. Hunden stakk den store snuten sin helt inntil andungen.

Hunden snuste ... og så plask! Den gikk sin vei uten å røre den. "Å, takk og lov," sukket andungen. "Jeg er så stygg at ikke engang hunden vil bite meg." Den lå stille til solen gikk ned. Så løp den så fort den bare kunne. Det begynte å blåse opp til storm. Vinden var så sterk at andungen måtte sette seg på halen for ikke å blåse bort! I mørket så den ei lita hytte. Den var gammel og falleferdig, men den kunne gi ly. Døra hadde mistet det nederste hengselet, slik at det var en sprekk som var akkurat stor nok til å smyge seg gjennom. Skjelvende og våt smatt andungen inn. Men huset var ikke tomt. I et hjørne var det glødende øyne som så på den.

Der bodde en gammel kone sammen med katten og høna si. Katten kunne skyte rygg og lage gnister. Høna hadde korte, små bein og la gode egg. Om morgenen fikk de øye på den rare andungen. "Kan du legge egg?" spurte høna. "Nei," sa andungen. "Kan du skyte rygg og male?" spurte katten. "Nei," sa andungen. "Da er du til ingen nytte," sa de. Andungen satt i hjørnet og var lei seg. Den tenkte på den friske luften og solskinnet. Den husket hvor godt det føltes å flyte på vannet. "Jeg vil ut og svømme," sa andungen til høna. "Du er gal," klukket høna. "Spør katten. Han er den smarteste jeg vet om. Spør ham om han liker å svømme!" Døra sto åpen. Ute blåste høstvinden i bladene.

Andungen visste at den ikke hørte hjemme i hytta. Den vraltet ut i høstverdenen. Den svømte og dukket, men alle dyrene ignorerte den fordi den var så stygg. En kveld, da solen gikk ned, kom en flokk vakre fugler ut fra buskene. Andungen hadde aldri sett noe så nydelig. De var blendende hvite med lange, elegante halser. Det var svaner. De utstøtte et rart, høyt skrik, spredte ut de praktfulle vingene sine og fløy høyere og høyere. Den stygge andungen snurret rundt i vannet som et hjul og strakte halsen opp mot dem. Den elsket dem mer enn den noensinne hadde elsket noe. Men vinteren var på vei. Været ble kaldere og kaldere. Dammen begynte å fryse til is. Andungen måtte padle med beina hele tiden for å hindre at vannet frøs helt. Plutselig var den for sliten til å bevege seg. Isen lukket seg rundt den og fanget beina. Den satt bom fast i isen!

Tidlig neste morgen kom en bonde forbi. Han så den stakkars fuglen, hakket isen i stykker med treskoen sin og bar den med seg hjem. Varmen i bondehuset vekket andungen til live igjen. Men barna til bonden ville leke med den, og andungen ble livredd! Den trodde de ville skade den. I panikk flakset den opp—plask!—rett i melkespannet! Melken sprutet overalt. Bondekona skrek og slo ut med armene. Skremt av bråket fløy andungen oppi smørfatet, og deretter i meltønna! Å, for et syn den var! Barna lo, hunden bjeffet, og kona jaget den med en ildtang. Døra blåste opp. Andungen karret seg ut i snøen. Det var bitende kaldt, og den hadde ingen steder å dra.

Det ville være for trist å fortelle om alle vanskelighetene den stakkars andungen gjennomgikk den lange, harde vinteren. Men den overlevde. Endelig begynte solen å skinne varmt igjen. Lerkene sang. Det var vår! Andungen slo med vingene. De føltes sterkere enn før. Den fløy til den landet i en stor hage med epletrær og syriner. Og der, svømmende på vannet, var tre vakre, hvite svaner. "Jeg vil fly til dem," tenkte den. "De hakker meg sikkert i hjel fordi jeg er så stygg, men det bryr jeg meg ikke om. Det er bedre å bli drept av dem enn å bli bitt av ender eller hakket av høner." Den svømte mot de staselige fuglene. De kom imot den med bustete fjær. "Drep meg!" hvisket den stakkars skapningen, og bøyde hodet ned mot vannet, mens den ventet på slutten. Men da den så ned, fikk den se sitt eget speilbilde i det klare, blå vannet.

Den så ikke en klønete, mørkegrå fugl. Den så en svane! Den var ikke lenger en stygg andunge. Den var en vakker, hvit svane! De store svanene svømte rundt den og strøk den med nebbene sine for å ønske den velkommen. Noen barn kom inn i hagen med brød og kake. Det yngste barnet ropte: "Se! Det er en ny en!" Og de andre barna ropte: "Ja, det har kommet en ny en! Den er den vakreste av dem alle!" De gamle svanene bukket for den. Den nye svanen følte seg veldig sjenert og gjemte hodet under vingen. Den var så glad, men ikke stolt, for et godt hjerte er aldri stolt. Den bruste med fjærene, bøyde den slanke halsen og tenkte: "Jeg drømte aldri om slik lykke da jeg var den stygge andungen." Og den levde lykkelig alle sine dager.