Det var en gang, midt på den dypeste vinteren, at en dronning satt og sydde ved et vindu med en ramme av ibenholt. Mens hun så snøen dale ned som fjær, stakk hun seg i fingeren med nålen. Tre dråper rødt blod falt ned på den hvite snøen. Det så så vakkert ut at hun ønsket seg noe. «Jeg ønsker meg et barn så hvitt som snø, så rødt som roser og så sort som dette ibenholttreet», hvisket hun. Kort tid etter gikk ønsket hennes i oppfyllelse! Hun fikk en liten jente og kalte henne Snøhvit. Men dessverre døde den gode dronningen, og kongen giftet seg med en ny kone. Denne nye dronningen var veldig vakker, men hun var også veldig stolt og kunne trolldom. Hun hadde et spesielt speil på veggen som kunne snakke. En morgen sto den nye dronningen foran det og spurte: «Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» Speilets overflate virvlet av røyk, klart til å svare.

I mange år svarte speilet alltid: «Dronning, du er vakrest i landet her.» Dette fikk dronningen til å smile, for hun visste at speilet aldri løy. Men årene gikk, og Snøhvit vokste opp. Hun var snill, mild og ble vakrere for hver eneste dag. En morgen, da dronningen stilte sitt berømte spørsmål – «Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» – ga speilet et annet svar. «Dronning, du er vakker, det er sant. Men Snøhvit er tusen ganger vakrere enn deg.» Dronningen ble grønn av misunnelse! Hun kunne ikke fordra å være nest best. Hun kalte på jegeren sin, en stor mann med dyp stemme. Hun pekte en lang finger mot ham og ga en forferdelig ordre: «Ta prinsessen med ut i skogen», hveste hun, «og sørg for at hun aldri kommer tilbake!» Jegeren bukket og tok Snøhvit i hånden.

Jegeren førte Snøhvit dypt inn i skogen, der trærne sto tett og skyggene var lange. Da de kom til en stille lysning, stoppet han. Han så på den søte prinsessen, som plukket markblomster, og hjertet hans smeltet. Han klarte ikke å skade henne. «Løp av gårde, stakkars barn!» ropte jegeren og falt på kne. «Løp inn i skogen og gjem deg. Dronningen vil deg vondt. Du må aldri dra hjem igjen!» Snøhvit ble livredd. Hun snudde seg og løp så fort beina kunne bære henne. Hun løp over spisse steiner og gjennom tornekratt. Vinden ulte, og det virket som om trærne strakte ut klorende grener. Akkurat da solen begynte å gå ned, så hun en rar, liten form i det fjerne. Det var ikke en stein, og det var ikke et tre. Det så ut som et bittelite tak med en bitteliten pipe.

Snøhvit snek seg nærmere. Det var en søt liten hytte med runde vinduer og stråtak. Hun banket på døren – bank, bank, bank – men ingen svarte. Hun dyttet opp døren og kikket inn. Alt i huset var utrolig lite! Det sto et lavt bord dekket med syv små tallerkener, syv små skjeer og syv små krus. Langs veggen sto syv små senger, alle redd opp med rene, hvite laken. Snøhvit var så sulten og trøtt. Hun spiste litt grønnsaker fra hver tallerken og tok en slurk fra hvert krus. Så ble hun så søvnig at hun krøllet seg sammen på tvers av de syv små sengene og sovnet tvert. Men huset var ikke tomt. Da månen steg på himmelen, kom syv lysende lykter dansende mellom trærne. Eierne av hytta var på vei hjem fra jobb!

Det var de syv dvergene! De marsjerte inn i huset sitt mens de sang en glad sang. Men så snart de løftet lyktene sine, stoppet de. «Hvem har sittet på stolen min?» spurte den første dvergen. «Hvem har spist av tallerkenen min?» spurte den andre. «Hvem har drukket av kruset mitt?» spurte den tredje. De listet seg mot soverommet. Der, sovende tvers over sengene deres, lå Snøhvit. Hun så så fredfull ut at de ikke ville vekke henne. De lot henne sove til morgenen kom. Da solen sto opp, åpnet Snøhvit øynene og så syv skjeggete ansikter som stirret rett på henne! Hun gispet og satte seg opp, mens hun trakk dyna opp til haken. Var disse små mennene vennlige, eller ville de bli sinte fordi hun hadde spist middagen deres?

Dvergene var fantastiske! Da Snøhvit fortalte dem sin triste historie, tørket de tårene. «Du kan bo hos oss!» sa de. «Du kan lage mat og holde huset rent mens vi graver etter gull i fjellet.» Snøhvit ble veldig glad. Men hun måtte være forsiktig. «Ikke slipp inn noen», advarte den eldste dvergen, Brille, henne. «Den onde dronningen kan trolldom.» Tilbake på slottet gikk dronningen bort til speilet sitt, i den tro at hun igjen var den vakreste kvinnen. Hun spurte: «Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» Speilet svarte: «Over de syv bergene, bortenfor den syvende foss, i de syv dvergers hytte, bor Snøhvit, den vakreste av alle.» Dronningen slo neven i bordet! Hun visste nøyaktig hva hun skulle gjøre. Hun sminket ansiktet sitt for å se ut som en gammel kremmerkone og kledde seg i en mørk kappe. Hun tok en kurv med forgiftede gaver og dro mot skogen.

Snøhvit vasket i hytta da hun hørte en skurrende stemme utenfor. «Gode varer til salgs! Vakre ting!» Snøhvit kikket ut av vinduet. Hun så ikke stemoren sin; hun så bare en ufarlig gammel kone som solgte fargerike bånd. «Jeg kan vel slippe henne inn», tenkte Snøhvit. Hun låste opp døren. «Å, se på dette pene, røde båndet til kjolen din», kråket den gamle kona. «La meg knyte det for deg ordentlig.» Snøhvit sto stille. Den gamle kona snørte kjolelivet raskt og strammet det hardt – så hardt at Snøhvit ikke fikk puste! Hun gispet etter luft og falt besvimt om på gulvet. «Nå er jeg den vakreste!» kaklet dronningen og løp sin vei. Snøhvit lå urørlig på gulvet. Dvergene var fortsatt milevis unna i gruven.

Heldigvis kom dvergene tidlig hjem! De så Snøhvit på gulvet, klippet over det stramme båndet, og hun trakk pusten dypt. Hun var i sikkerhet! De advarte henne igjen: «Ikke åpne døren for noen!» Men dronningen stilte speilet spørsmålet sitt igjen, og igjen sa det at Snøhvit var den vakreste. Dronningen ble rasende! Hun gikk inn i et hemmelig rom og laget en forferdelig gift. Hun dyppet et vakkert, rødt eple i den boblende gryten. Eplet så deilig ut, men ett bitt ville få noen til å sove for evig. Forkledd som en snill bondekone dro dronningen tilbake til hytta. Hun banket på vinduet. «Jeg har gode epler», hvisket hun. «Jeg tør ikke slippe deg inn», sa Snøhvit. «Du trenger ikke å slippe meg inn», smilte kvinnen og holdt eplet frem gjennom vinduet. «Bare ta dette som en gave. Se så rødt det er.» Snøhvit var sulten, og eplet så så godt ut. Hun strakte ut hånden.

Snøhvit tok eplet. Hun tok ett lite bitt – knas. Plutselig snurret rommet rundt. Hun falt om på gulvet og våknet ikke. Dronningen lo en ond latter: «Hvit som snø, rød som blod, sort som ibenholt! Denne gangen kan ikke dvergene vekke deg!» Da dvergene kom hjem, prøvde de alt. De løsnet båndene hennes, gredde håret hennes og vasket ansiktet hennes med vann, men Snøhvit lå helt stille. De gråt og gråt i tre hele dager. Hun så så vakker ut, som om hun bare sov, at de ikke klarte å begrave henne i den mørke jorden. I stedet laget de en kiste av klart glass, slik at de alltid kunne se henne. De plasserte den på en høyde og byttet på å vokte den. Årstidene skiftet. Vinteren kom og gikk. Så, en solrik ettermiddag, red en prins på sin hvite hest gjennom skogen. Han så glasskisten og stoppet. Han steg av hesten og gikk mot den.

Prinsen så gjennom glasset og fikk øye på Snøhvit. Han ble forelsket i henne med en gang. «Vær så snill», sa han til dvergene, «la meg ta henne med til slottet mitt. Jeg vil ære og beskytte henne for alltid.» Dvergene så at prinsen var snill og ærlig, så de gikk med på det. De løftet glasskisten opp på skuldrene for å bære den til prinsens hest. Men mens de gikk, snublet en av dvergene i en trerot! Dunk! Kisten ristet kraftig. Eplebiten med gift som satt fast i halsen på Snøhvit, løsnet og fløy ut av munnen hennes. Snøhvits øyne blafret. Hun trakk pusten dypt og satte seg opp. Lokket på kisten åpnet seg. Hun så seg forundret rundt og så prinsen som knelte foran henne. «Hvor er jeg?» spurte hun. Prinsen tok hånden hennes forsiktig.

«Du er trygg hos meg», sa prinsen og smilte. Han fortalte henne alt som hadde skjedd og hvor høyt han elsket henne. «Vil du bli med meg til min fars slott og bli min kone?» Snøhvit så på den snille prinsen og de jublende dvergene. «Ja», sa hun med et smil så strålende som solen. De red til prinsens kongerike med dvergene hakk i hæl. Det ble et storslått bryllup med musikk, dans og kake. Da den onde dronningen hørte at Snøhvit var i live og skulle gifte seg med en prins, ble hun så sint at hun rømte og ble aldri sett igjen. Snøhvit og prinsen hennes bodde på slottet, og de syv dvergene besøkte dem hver søndag. Og de levde lykkelig alle sine dager.