Det var en gang, midt i en frodig, grønn skog, bodde det tre små griser. De hadde krøllete haler, rosa tryner og veldig vrikkete ører. De bodde sammen med moren sin, men huset begynte å bli altfor lite for tre voksende griser. En solfylt morgen tørket grisemamma hendene på forkleet sitt og sa: «Mine kjære små, nå er dere store nok til å dra ut i den store verden. Dere må bygge deres egne hus. Men husk, uansett hva dere gjør, gjør det så godt dere kan, for ute i verden finnes det en stor, slem ulv.» De tre små grisene ga moren sin et farvelkyss. De pakket nistemat i de prikkete lommetørklærne sine og travet nedover den støvete veien mens de sang en glad sang. De følte seg modige og spente. Men jo dypere inn i skogen de gikk, jo høyere ble trærne og jo lengre ble skyggene. Plutselig knakk en kvist høyt bak dem. KNEKK! De tre små grisene stivnet til.

Grisene så seg rundt, men de så ingenting. «Det var bare vinden», sa den første lille grisen. Han var litt lat og ville bygge huset sitt fort, slik at han kunne leke. Akkurat da kom en mann gående med en stor bunt med gyllen halm. «Unnskyld, herremann», spurte den første grisen, «kan jeg få den halmen for å bygge et hus?» Mannen sa ja, og grisen satte i gang. Han stablet halmen opp – svisj, svosj, rasle. Det var ikke så veldig solid, men det var ferdig på en time! Den første grisen danset en glad dans og gikk inn for å ta en lur på det myke halmgulvet sitt. Akkurat da han lukket øynene, hørte han en lyd utenfor. Det var ikke en fugl. Det var ikke en kanin. Det var tunge, trampende fottrinn. Dunk. Dunk. Dunk. Så banket det på døren med en dyp, raspende stemme. Bank, bank, bank. «Lille gris, lille gris, slipp meg inn!»

Den lille grisen kikket ut gjennom en sprekk i halmen. Det var ulven! Han hadde store, gule øyne, skarpe, hvite tenner, og han så veldig sulten ut. «Nei, nei, ved busta på haka mi!» pep den lille grisen. «Jeg slipper deg ikke inn!» Ulven gliste med alle tennene. «Da skal jeg puste og jeg skal blåse, så huset ditt faller ned!» Ulven trakk pusten dypt. Han pustet inn så mye luft at brystet hans blåste seg opp som en kjempeballong. Trærne svaiet og bladene virvlet rundt føttene hans. Den lille grisen gjemte seg skjelvende under stolen sin. Ulven lente seg fremover, klar til å slippe ut all luften.

SVUSJ! Ulven blåste et mektig vindkast! Halmhuset hadde ikke en sjanse. De gylne stråene fløy overalt – opp i trærne, opp i luften og utover hele bakken. Huset var borte! Den lille grisen hylte og la på sprang på de fire små beina sine. «Hjelp! Hjelp!» ropte han. Han løp så fort som vinden, med ørene flagrende bak seg. Den store, stygge ulven slikket seg om munnen og løp etter ham. De store potene hans trampet på grusveien. Den lille grisen kunne høre ulven komme nærmere og nærmere. Han kunne nesten kjenne den varme pusten fra ulven på den krøllete halen sin! Rett foran seg så den lille grisen broren sin stå ved et nytt hus laget av pinner. Han var bare noen få skritt unna!

Den andre lille grisen hadde bygget huset sitt av pinner han hadde fått av en vedhogger. Det var litt sterkere enn halm, fullt av kvister og grener som var flettet sammen. Han så broren sin komme løpende og åpnet døren i en fei. Den første grisen stupte inn, og SMOKK! De låste døren i siste liten. «I sikkerhet!» peste den første grisen. «Ikke bekymre deg», sa den andre grisen. «Huset mitt av pinner er solid.» Men utenfor ble det stille i skogen. Fuglene sluttet å synge. De to små grisene krøp sammen i et hjørne. Så dukket skyggen av to spisse ører opp på gardinen. «Små griser, små griser, slipp meg inn!» knurret stemmen, høyere enn før. «Nei, nei! Ved busta på hakene våre!» ropte brødrene i kor. Ulven knurret. «Da skal jeg puste og jeg skal blåse, så huset deres raser sammen!» Pinnehuset knirket og stønnet. Ulven gjorde seg klar til å blåse hardere enn han noen gang hadde gjort før.

Ulven pustet. Han blåste. Og så—BRØL! Han blåste med kraften til en storm! Pinnene skranglet og ristet. Knekk! Brak! Smekk! Treveggene begynte å bøye seg. Taket løftet seg rett av toppen av huset! Med et forferdelig brak raste pinnehuset sammen til en haug med ved. De to små grisene klatret ut av ruinene. De var dekket av støv, men de stoppet ikke for å riste det av seg. De løp! De løp mot bakken der den tredje broren bodde. Nå var ulven rasende. Han var veldig sulten og veldig gretten. Han spurtet etter dem og glefset med kjevene. Glefs, glefs, glefs! Grisene så et vakkert, rødt hus foran seg. Det så veldig solid ut. Døren var laget av tung eik. De klatret mot det, men beina deres begynte å bli slitne. Ulven var rett i hælene på dem!

Den tredje lille grisen var den smarteste og mest hardtarbeidende av dem alle. Han hadde brukt dager på å legge tunge, røde murstein og feste dem med klebrig mørtel. Han hørte bråket og åpnet den tunge eikedøren sin. De to brødrene hans ramlet inn, pesende og pustende. KLANG! Den tredje grisen skjøv slåen for døren og låste den med en stor jernnøkkel. «Her er dere trygge», sa den tredje grisen rolig. Han la mer ved på det buldrende bålet i peisen. Utenfor hamret ulven på den tunge døren. BANK! BANK! BANK! «Små griser, små griser, slipp meg inn!» brølte han. «Nei, nei! Ved busta på hakene våre!» ropte alle tre grisene. Ulven lo. «Da skal jeg puste og jeg skal blåse, så huset deres raser sammen!» Han trakk det dypeste pustet i sitt liv. Ansiktet hans ble lilla. Han blåste så gresset la seg flatt og trærne bøyde seg. Vinden traff huset—SVUSJ!

Mursteinshuset rørte seg ikke. Det skalv ikke engang! Ulven pustet igjen. Og han blåste igjen. Han blåste til han ikke hadde mer luft igjen i det hele tatt. Han falt ned på gresset, pesende og hostende. Mursteinshuset sto høyt og sterkt mot den blå himmelen. Ulven forsto at han ikke kunne blåse ned dette huset. Han ble rasende! Han gikk frem og tilbake og knurret for seg selv. Han så på de sterke veggene. Han så på den låste døren. Så så han opp. Han så pipa på taket. Den var bred og åpen. Et listig smil spredte seg over ansiktet til ulven. «Hvis jeg ikke kan blåse meg inn», hvisket han, «skal jeg komme ned fra toppen.» Han begynte å klatre opp langs siden av huset og gravde klørne inn i mursteinene. Krafs, krafs, krafs, krafs. Inne hørte grisene krafselyden på taket. De så på peisen. De så på hverandre.

«Han er på taket!» hvisket den første grisen. «Han kommer ned pipa!» ropte den andre grisen. Men den tredje grisen bare smilte. «Fort», sa han, «ta lokket av den store gryta!» En kjempestor jerngryte hang i peisen, rett under pipeåpningen. Vannet inni kokte og boblet. De tre grisene tok av det tunge lokket og ventet. Oppe på taket slikket ulven seg om munnen. «Her kommer jeg, små griser!» ropte han. Han svingte beina inn i den mørke pipa og slapp taket. Huiiii! Han skled ned den mørke tunnelen, fortere og fortere! Han trodde han skled rett inn i en deilig middag. Men han skled ikke mot gulvet. Han skled rett mot den boblende, kokende gryta med vann!

PLASK! Ulven falt rett ned i det kokende vannet! «AUUU!» hylte han. Han skjøt ut av gryta som en rakett, fløy opp gjennom pipa igjen og ramlet ned fra taket. Han løp av gårde inn i skogen, mens han holdt den brente halen sin og hylte hele veien hjem. Han kom aldri, aldri tilbake for å plage de tre små grisene igjen. De tre brødrene danset rundt i rommet, sang og lo. De to brødrene hadde lært leksen sin: hardt arbeid lønner seg. De bodde alle sammen lykkelig og trygt i det sterke mursteinshuset, og de levde lykkelig i alle sine dager. Slutt.